Tresnittet har en sentral plass i Blæsterdalens kunstnerskap. Motivene henter han ofte fra fjellområdene, med reinsdyr, mennesker og landskap som gjennomgående elementer. Tresnittene befinner seg gjerne i spenningsfeltet mellom det naturtro og det abstrakte. Vi kjenner igjen dyrene og landskapet, samtidig som motivene forenkles og brytes opp i flater, linjer og rytmiske mønstre.

I tresnittet oppstår det en nær forbindelse mellom teknikk og motiv. Når Blæsterdalen skjærer motivet direkte inn i treplaten, blir sporene etter bearbeidingen og treets egen struktur synlige i det ferdige bildet. Slik får materialet en aktiv rolle i fremstillingen, og forbindelsen mellom kunstverket og naturen det skildrer blir tydelig.

På avstand ser vi reinsdyr, mennesker og fjellandskap, mens linjene, flatene og mønstrene i tresnittet trer tydeligere fram når vi kommer nærmere. Bildene kan derfor oppleves både som gjenkjennelige skildringer av naturen og som komposisjoner bygget opp av former, rytmer og kontraster. Dette kommer særlig til uttrykk i Dyr mot vinter, der landskapet nærmer seg det abstrakte.

I flere av tresnittene arbeider Blæsterdalen også med sterke fargekontraster, blant annet mellom blått og rødoransje. Motsetningen mellom kalde og varme fargetoner skaper spenning i bildene og bidrar til en opplevelse av bevegelse og energi i landskapet.

Helt siden barndommen har ferdsel i naturen vært viktig for ham, og gjennom fotografiet søker han å formidle sine egne møter med dyr, fugler og landskap.

Køltzow beskriver fotojakten som en viktig drivkraft: spenningen ved å komme nær dyrene og forventningen om det øyeblikket der motiv, lys og situasjon faller sammen. Kameraet er alltid med på tur, og fotografiene blir resultatet av oppmerksomhet, tålmodighet og mange timer ute i naturen.

I fotografiene som vises i utstillingen møter vi villreinen i Rondane. Bildene dokumenterer konkrete møter med dyrene, men forteller samtidig om fotografens egen ferd gjennom fjellet og hans søken etter det flyktige øyeblikket. Slik blir fotografiene spor etter møtet mellom mennesket, dyret og landskapet.

Køltzow har tidligere stilt ut blant annet på Kikutstua i Nordmarka, på Finnerud og Ringebu Prestegard.

Et viktig aspekt ved praksisen er det kollektive møtet med kunsten. Gjennom deltagelse og samskaping undersøker hun hvordan verk kan få en funksjon for dem som møter dem, og hvordan publikum selv kan sette sitt preg på verkene.

Praksisen beveger seg mellom lerretsarbeider, skulptur, installasjon og performance/interaktive kunstprosjekter. Ved siden av Kan jeg kalle dette mitt? arbeider hun for tiden med å utvikle en samskapende installasjon om sorg.

Kan jeg kalle dette mitt? // Bjørk i form

Opp igjennom livet er naturen blitt en viktig del av den Sellia Goba er. Likevel har hun en ambivalent tilhørighet til norsk natur – kan jeg kalle dette mitt? Selv om svaret i teorien er ja, oppleves det annerledes i møte med andres forventninger til hvem jeg er og hvor jeg kommer fra.

På barneskolen lærte vi at Norges nasjonaltre, bjørka, var hvit. Men når man skreller av det ytterste laget, oppdager man lag på lag med ulike farger. Bjørka er av flere brukt som symbol for nasjonen, noe Goba ønsket å spille videre på: Kan vi redefinere bjørka som noe mer enn hvit?

I J.C. Dahls Bjerk i storm (1849) kan bjørka leses som et bilde på en standhaftig og samlet nasjon. Goba bygger videre på denne nasjonalromantiske symbolikken, men vender blikket mot materialet selv og mangfoldet som finnes under bjørkas ytterste hvite lag. I en samtid hvor spørsmål om nasjonal identitet og tilhørighet også krysser forestillinger om hvithet, ønsker hun å bruke disse etablerte symbolene til å utfordre hvem og hva de kan representere. Kan et gammelt bilde på nasjonen omformes til å romme flere?

I prosjektet Kan jeg kalle dette mitt? arbeider Goba med bjørkenever som et malerisk materiale. Hun sorterer neveren etter farge, struktur og sjattering, og bruker materialets egne variasjoner som palett i ulike komposisjoner på lerret.

Etter at hun flyttet til Sollia, har arbeidet utviklet seg til en bredere utforskning av naturmaterialer. Som en videreføring av hennes fascinasjon for å isolere ett materiale fra landskapet og sette det inn i nye kontekster, har hun også begynt å utforske ulike typer lav. Goba har tidligere arbeidet med skjegglav i installasjonen Skjeggteppet (2026), og ønsker frem mot 2028 å utforske andre lavarter videre.

I Blikk mot Rondane presenteres fotografier tatt av folk flest som ferdes i og rundt i fjellet og Rondane, og som gjennom kameraet har dokumentert sine egne møter med landskapet og villreinen.

Vi ønsket å invitere mennesker som ferdes i fjellet til å dele sine egne fotografiske møter med landskapet og reinen. På denne måten synliggjøres hvilken betydning fjellet og villreinen har for mange, og samtidig løfter vi fram fotografiet som en viktig måte å se, dokumentere og nærme seg landskapet på.

Disse personlige blikkene står i dialog med hovedutstillingens fortolkninger av fjellet og reinen og tilfører flere perspektiver på forholdet mellom mennesket, dyret og fjellet.

Mer enn 250 barn og unge har skapt over 800 gjenstander i sommer – et resultat vi er stolte av!

Pottemakeriet er et gratistilbud til barn og ungdom. Verkstedet holder åpent hver dag i skoleferien. Her kan fantasien slippes løs, figurer får liv og man blir kjent med hvordan leirematerialet formes og forandres.

I sommer ble senterets nye utslippsfrie ovn brent for aller første gang. Ovnen ble fylt til randen av  barnas arbeider, og flere av de unge keramikerne deltok under vedfyringen. Da ovnen kunne åpnes, rommet den et mylder av ferdige skulpturer, kopper, bilder og annen fargerik keramikk.

Vi ønsker små og store velkommen!