Historie om Ringebu stavkirke

Ringebu stavkirke er en av 28 gjenværende stavkirker her i landet, og er en av de største. Den ble bygget omkring år 1220 og fram til reformasjonen i 1536 sto kirken omtrent uendret. I 1630 ble kirken ombygd av byggmester Werner Olsen, og fikk året etter det karakteristiske røde tårnet.

Stavkirkene er sterke symbol på vår nasjonale kulturarv og blir sammen med vikingskipene regnet som Norges viktigeste bidrag til verdenskulturarven. Ringebu stavkirke er som rom og sted, et bindeledd mellom den universelle kirken og den lokale kirken, mellom Norge og det kristne Europa. Stavkirken er soknets hovedkirke, og er fortsatt i daglig bruk.

Kirkens skjulte skatter

I 1980–81 gikk arkeologene på «skattejakt» og gjorde utgravninger i grunnen under kirka. Det ble funnet rundt 900 mynter og andre gjenstander. De fleste av myntene er fra middelalderen, særlig fra Håkon Håkonsons tid, 1217–1263.

Det ble også funnet stolpehull under kirken etter en eldre kirke som hadde stått her på 1100-tallet. Stolpekirkene var forgjengerne til stavkirkene, der stolpene ble satt rett ned i jorda. Disse råtnet, og kirkene sto ikke lenger enn ca. 100 år. Den godt bevarte døpefonten, i kleberstein, som i dag finne i stavkirka er fra denne eldste stolpekirken. Noen av de arkeologiske funnen som ble gjort under kirkegulvet er utstilt på Ringebu Prestegard.

Visste du at…

Før 1800-tallet var dørene i kirkene veldig smale fordi man skulle gå inn i kirken alene, og ikke ta med seg onde ånder. Dragehodene på taket hadde samme funksjon – å skremme bort onde ånder.

I Ringebu stavkirke finnes det i dag ved inngangsdøren utskjæringer av slanger og drage, trolig fra den eldste kirken. Dette hører til en portalen som i sin opprinnelse ble ødelagt på 1820-tallet. Da det etter en kirkebrann i 1822 i Grue i Solør, med mange omkomne, ble påbud om å utvide dørene og la de åpne utover.

Hvordan ble kirken til slik vi kjenner den i dag?

I katolsk tid så kirken noe annerledes ut, med svalganger og apsis. I de gamle stavkirkene var det opprinnelig ikke vinduer, bare små glugger høyt oppe på veggen. Langs veggene var det benker til gamle og skrøpelige, resten av menigheten måtte stå.

Av inventaret er en figur av St. Laurentius, eller St. Lars som han blir kalt på norsk, bevart fra rundt 1250. Denne står på venstre side av koråpningen. Kirken har to krusifiks fra 1300-tallet. Det er gjenfunnet to runeinnskrifter, samt to dyrefigurer og en menneskefigur som er risset inn i veggen.

Etter reformasjonen i 1537 ble kirken ombygd i 1630 av byggmester Werner Olsen, og fikk i 1631 det karakteristiske røde tårnet. Svalgang, sideskip og apsis ble fjernet, samt at det innvendige taket ble senket. Kirken ble første gang malt i 1717, og da taket lå lenger ned ble bare den nedre halvdelen av veggene malt. Kirken var på ett tidspunkt helt hvit, men ble ført tilbake til opprinnelig bemalning under det omfattende restaureringsarbeidet i 1921.

St. Laurentius

Eldste bevarte skulptur er St. Laurentius, eller St. Lars som han blir kalt på norsk, bevart fra rundt 1250. Krusifikset står på venstre side av koråpningen. Kirken har også to krusifiks fra 1300-tallet. Det er gjennfunnet to runeinnskrifter, samt to dyrefigurer og en menneskefigur som er risset inn i veggen.

Sagnet om systerklokkene i Ringebu

Lars Myttings roman Søsterklokkene fra 2018 har raskt blitt en litterær suksess og oversettes i disse dager til en rekke språk. Det opprinnelige sagnet om Søsterklokkene i Ringebu stavkirke er et gammelt sagn som først ble nedtegnet og utgitt i bygdesoga Ringbu av Iver Kleiven i 1928:

Det fortelles en historie om klokkene i kirka. De ble gitt til kirka som offergave av en familie fra gården Vestad på 1700 tallet. Der bodde det to siamesiske tvillingjenter. De var friske og røslige til tross for at de var sammenvokste, men en dag ble en av søstrene syk og foreldrene trodde hun kom til å dø. De ba til gud for datteren og lovet å skjenke to klokker til kirka hvis hun fikk leve. De ba også om at jentene måtte få dø samtidig slik at de ikke ble skilt fra hverandre. Jenta ble frisk og familien holdt hva de hadde lovet.

I Blæsterdalen overfor Dalbakk ble det støpt to klokker som ble rigget opp i kirka. Klokkene ble kalt søsterklokkene. De klang så fint og folk mente det måtte være sølv i malmen de var støpt av. Ryktene om disse kirkeklokkene nådde Christiania som Oslo het den gang. Det ble bestemt at en av klokkene skulle fraktes til hovedstaden for å brukes i en av kirkene der.

Ut på vinteren ble det fint sledeføre og fast is på Mjøsa så den ene klokka ble rigget ned og sendt avsted. Utpå Mjøsa merket kjørekaren at isen begynte å svikte. Han tok det som et tegn på at det var feil å skille søsterklokkene og snudde sleden for å dra hjem igjen. Etter en stund kom han til at han ville bli gjort til latter og snudde på nytt sleden mot Christiania. Da brast isen og klokka sank til bunns i mjøsa.

Utpå våren ble klokka funnet og de fikk festet et tau i henne. Da de nesten hadde fått dratt henne over ripa på en båt, var det en som overmodig utbrøt: «Nå har vi henne og nå skal hun til hovedstaden». Da brast tauet og klokka sank på ny til bunns.

Historiske fakta om stavkirken

1220

Eldste del av stavkirka datteres til rundt dette året.
Utgravinger viser at det har stått en eldre bygning på stedet for nåværende kirke.

1250

Den eldste bevarte skulpturen 
St. Laurentius, eller St. Lars som han blir kalt på norsk er fra rundt 1250. Krusifikset står på venstre side av koråpningen. Kirken har også to krusifiks fra 1300-tallet. Det er gjennfunnet to runeinnskrifter, samt to dyrefigurer og en menneskefigur som er risset inn i veggen.

1630

Kirken slik vi kjenner den tar form
Etter reformasjonen i 1537 ble kirken ombygd i 1630 av byggmester Werner Olsen, og fikk i 1631 det karakteristiske røde tårnet. Svalgang, sideskip og apsis ble fjernet, samt at det innvendige taket ble senket. Kirken ble første gang malt i 1717, og da taket lå lenger ned ble bare den nedre halvdelen av veggene malt. Kirken var på ett tidspunkt helt hvit, men ble ført tilbake til opprinnelig bemaling under det omfattende restaureringsarbeidet i 1921.

1686

Altertavlen kommer til
Altertavlen ble laget i 1686 av Johannes Lauritsen Skraastad. Den store lysekronen ble skåret av «Blomstermesteren fra Ringebu» Kristen Listad i slutten av 1700-tallet.