For ca. 300 år var det hektisk byggeaktivitet her da vegen ble anlagt. Vegen var bestilt av den dansk-norske eneveldige kongen og arbeidet ble utført under kommando av hans generalvegmester. For sin tid var dette et stort byggeprosjekt, og arbeidet ble ikke mindre av at vegen ble lagt i bratt og ulendt terreng.
Vegen gjennom de bratte kleivene sør for Ringebu var beryktet, og det er fortalt at da Christian 6. og hans følge kjørte her med firehjulsvogn i 1733 måtte dronninga og hennes mor bli fraktet i bærestol gjennom Elstadkleiva. De torde ikke å sitte i vogna.
Vegen over Høgkleiva var den første kjørevegen som ble bygget gjennom Ringebu. Dette var den Trondhiemske hovedveg som forbandt bygdene i Gudbrandsdalen med Christiania i sør og Trondheim i nord. Langs vegen møttes kjørekarer med karjol eller firehjulte vogner, bønder med hest og kjerre, embedsmenn og presteskap. Til fots kom småbrukere, leilendinger og fattigfolk. Vegen brakte med seg fremmedfolk, soldater, omreisende og andre som søkte lykken.
Den gamle vegen her reflekterer utviklingen i Norge utover 1600- og 1700-tallet. Det var oppgangstider. Postvesenet ble anlagt i 1647 og embetsverket ble utviklet. Etter kongelige forordninger og krav startet arbeidet med å utbedre hovedfartsårene slik at de kunne kjøres med hest og kjerre. Kongens egne reiser var også en viktig drivkraft. Gjennom 1700-tallet ble vegene utbedret slik at de kunne brukes av stadig større kjøretøy og reisefølge.
Vegen mellom Fåvang og Ringebu stavkirke kalles forskjellig på deler av strekningen. Fra gammelt av er Elstadkleivene mye brukt, og Høgkleiva er det høyeste partiet. Kleiv betyr veg lagt i bratt terreng. Det var nok mange som trakk et lettelsens sukk da den nye hovedvegen nede ved Lågen ble bygget rundt 1860.
Høgkleiva er et stopp på veien, en liten passasje.
Pust ut etter bakkene.