Historien om Prestegardshagen

Historiske kilder viser at Ringebu Prestegard i alle fall alt på 1700-tallet tider hadde en stor hage med både nyttevekster og prydplanter. Prestene var ofte foregangsmenn for hagebruk.

Lite vitnet om dette da Stiftelsen overtok Prestegarden i 2006.  Etter overtakelsen startet en frivillig hagegruppe arbeidet med å restaurere hagen etter planer av landskapsarkitekt Ingeborg Mellgren Mathiesen. Etter flere års møysommelig arbeid fremstår hagen i dag som en attraksjon. Langs grusbelagte stier kan besøkende oppleve blomsterhagen med gamle roser og stauder som spesialitet, i tillegg til en egen eple- og bærhage.

Fra villniss til prydhage

I 2004 var hagen et forferdelig villniss med brennesle, kveke og villbring. Det stod igjen gamle syrin- og spireahekker, epletre, kirsebærtrær, et gammelt hestekastanjetre, en lønneallé, ei rabarbraplante, noen humleplanter ved Prestbekken. Det ble funnet en rose som fikk navnet Ringebu-rosa og en ukjent rose ved låvebrua, kalt Fjøsrosa. Det var flere ville blomster som ikke var vanlig for området, blant annet klosterplantene svaleurt og bulmeurt.

Svaleurt, en gammel klosterplante.

I 2005 gjorde landskapsarkitekt Ingeborg Mellgren Mathiesen en historisk gransking og dokumentasjon av hagen og i 2006 la hun fram en rapport med forslag om restaurering og fornying av prestegardshagen.

Siden da har en gruppe frivillige arbeidet med å sette i stand hagen etter denne planen. Det har blitt samlet inn og planlagt felta med historiske roser i samarbeid med Norsk Roseforening. Samling av gamle bærbusker er back up for Norsk genressurssenter, rips, solbær og stikkelsbær, 18 sorter med 2 busker av hver sort. 

Egen kvannehage med vossakvann.

Mange fra hagegruppa har vært aktive og det har blitt lagt ned ned mellom 500 og 600 dugnadstimer hvert år bare i hagen.

I 2015 får Hagegruppa fra Ringebu kommunes kulturpris. Året etter mottar Stiftelsen Ringebu Prestegard og hagegruppa fra Det norske hageselskaps Hagekulturpris. I 2019 ble to av de frivillige tildelt Plantearven prisen, for innsamling og bruk av gamle roser, bærbusker og stauder i fornyingen av prestegardshagen. 

Hva bringer framtida?

Det er mange oppgaver som venter og noen av det som jobbes med framover er ferdigstilling av alle felta og skilting. Andre mål er tidsriktige gjerder og utemøbler. Det skal også lages skjøtselsplan og alle plantene skal registrere i en database.

Visste du at…

«Grashagi» og «grasgardr» er gamle ord for hage.
Brukes i Snorres kongesaga.

Kålgard var det lokale namnet på hagen fram til vår tid.

I 1274–76 var det Magnus Lagabøtes landslov som gjaldt. Den kunne gi deg bøter for tjuveri, hvis du stjal en annen manns lauk, kvann, neper, erter, bønner, eple og all annen frukt.

Hagens historie

1668

Garden Brandstad var en av de få med humlehage i Ringebu (seinare kalla Dalbakk).

Fra 1694

Finnes en norsk hagebok, Horticultura, skrevet av Christian Gartner. Denne hageboka hadde stor innvirkning på hagedyrkinga her til lands i mer enn 100 år.

1713

I en bevillingsseddel til sorenskriver Randulf, Sygard Nordrum på slåtteland i Ådalane – har slåtteteigen namnet «Kaalgaars Hessen».

Kålgard var det lokale navnet på hagen fram til vår tid.

1743

Presten Christopher Kraft skriver blant annet til Det Danske Kanselliet om frukt
og bær: «Æbler ogsaa naae Modenhed
paa Ringebo Præstegaard».

1775

I Gerhard Schønings reise gjennom Gudbrandsdalen og Hedemarken står det om Ringebu:
«I Haverne voxe adskillige Have-Urter, ogsaa Agurker, Kirsebær m.m., Ribs, hvilke her og voxe vilde, Bringbær, Jordbær, Tytebær, Blaabær, Enebær, Hæggebær, Angelica (kvann), Multebær m.f. voxe vilde.»

Det finnes en oversikt med mer om prestegardshagen. Denne finner du inne i Prestegarden på det gamle forpakterkjøkkenet i nordenden av bygget. Her henger også mer informasjon om garden i gamle dager og livet der. Velkommen innom!