Fra villniss til prydhage

I 2004 var hagen et forferdelig villniss med brennesle, kveke og villbring. Det stod igjen gamle syrin- og spireahekker, epletre, kirsebærtrær, et gammelt hestekastanjetre, en lønneallé, ei rabarbraplante, noen humleplanter ved Prestbekken. Det ble funnet en rose som fikk navnet Ringebu-rosa og en ukjent rose ved låvebrua, kalt Fjøsrosa. Det var flere ville blomster som ikke var vanlig for området, blant annet klosterplantene svaleurt og bulmeurt.

I 2005 gjorde landskapsarkitekt Ingeborg Mellgren Mathiesen en historisk gransking og dokumentasjon av hagen og i 2006 la hun fram en rapport med forslag om restaurering og fornying av prestegardshagen.

Siden da har en gruppe frivillige arbeidet med å sette i stand hagen etter denne planen. Det har blitt samlet inn og planlagt felta med historiske roser i samarbeid med Norsk Roseforening. Samling av gamle bærbusker er back up for Norsk genressurssenter, rips, solbær og stikkelsbær, 18 sorter med 2 busker av hver sort. 

Egen kvannehage med vossakvann.

Mange fra hagegruppa har vært aktive og det har blitt lagt ned ned mellom 500 og 600 dugnadstimer hvert år bare i hagen.

I 2015 får Hagegruppa fra Ringebu kommunes kulturpris. Året etter mottar Stiftelsen Ringebu Prestegard og hagegruppa fra Det norske hageselskaps Hagekulturpris. I 2019 ble to av de frivillige tildelt Plantearven prisen, for innsamling og bruk av gamle roser, bærbusker og stauder i fornyingen av prestegardshagen. 

Hva bringer framtida?

Det er mange oppgaver som venter og noen av det som jobbes med framover er ferdigstilling av alle felta og skilting. Andre mål er tidsriktige gjerder og utemøbler. Det skal også lages skjøtselsplan og alle plantene skal registrere i en database.